Asbjørn i Strasbourg

Etter mye varme og svette over pc'en var det bare å ta på seg badebuksa og løpe ut da himmelen åpnet seg og haggelet føyk rundt hushjørnene i dag. Riktig nok ikke det varmeste jeg har vært med på, men forfriskende og antakelig den røffeste kontakten man får med vær og vind her i Strasbourg, langt borte fra sjøen.

Tittelen på innlegget er for øvrig rappet fra Garbage sin låt med samme navn.

Egentlig er det hælene som er vonde. Når asfalten jeg ruller over er grov eller humpete, kjennes det som jeg har en spiker i hver hæl. Da er det er fint å kunne legge vekten litt frem på foten. Slik kom jeg meg til Wacken i dag, sammen med Lars. Vi rant nesten helt bort i solen. Men bare nesten.

Jeg håper hælene mine takler rulleskøyter bedre fra søndag, for da kommer søster og samboeren hennes på besøk med rulleskøyter i bilen! Det blir bra! :-)

"Ekte" i den forstand at weblogger oppstod som lister med linker til interessante sider på internett, sortert med den nyeste linken øverst.

Til saken: I 1999, mens internett fortsatt var nokså nytt og eksotisk (5 år etter sin kommersialisering), skrev Douglas Adams en artikkel om teknologisk utvikling og hvordan 1) det som finnes når du blir født er naturlig, 2) det som oppstår før du fyller 30 er en forretningsmulighet, og 3) alt som oppstår etter fylte 30 aksepterer du kanskje etter 10 år. Om du deler min noe bisarre sans for humor får du deg en og annen latter, hvis ikke får du i alle fall et og annet perspektiv på teknologi- og samfunnsutvikling. God fornøyelse!

Douglas Adams: How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet

Egentlig er det bare bra, for de siste dagene har det vært til dels kvelende varmt her. Normal dagtemperatur har ligget på 30 grader, og i asfaltjungelen er det slett ikke spesielt behagelig. Til og med mine medstudenter fra Hellas og Tyrkia strever med varmen.

Men nå drypper det altså inn i rommet mitt. For her står vinduene på full lufting, og brisen leker med papirene og slår med dørene. Vinden er behagelig avkjølende; det er 29 grader i leiligheten i dag også. Men skyene og regnet gjør det hele litt mindre kveldende. Deilig.

Etter å ha syklet gjennom sentrum for å sperre telefonen tirsdag, visste jeg at det ville bli spilt musikk fra scener på hver eneste lille plass i Strasbourg. Men jeg visste ikke hvor mange mennesker som skulle finne veien ut i gatene, og hvor mye liv det skulle bli! Jeg så for meg noe liknende Musikkens dag i Oslo, men ble fullstendig overveldet. Ikke bare var det musikk og mennesker over alt, men det var mennesker av alle slag; små barn, ungdom, voksne og gamle. Tankene går tilbake til en fiesta jeg var med på i Spania sommeren 2000. Hittil har den stått som et av mine største symboler på et samfunn fylt med musikk og dans og glede, men nå er jeg ikke lenger like sikker.

Jeg tar gjerne turen til Frankrike neste midtsommer også!

I dag fant noen ut at en gammel, sliten og til dels defekt mobiltelefon er en fin ting å ha. Mens et nesten nytt digitalt kamera ikke er så interessant. De lot i alle fall kameraet ligge, de som stjal mobiltelefonen (til Arnljot) i dag. Så jeg trengte bare sperre simkortene, og må sende nytt brev til forsikringsselskapet (skal sende en liten klage på det elendige sykkeloppgjøret også, i tillegg til at jeg gjerne vil ha refundert utgiftene jeg hadde til lege for en tid siden - jeg blir sikkert svartelistet hos Gouda Forsikring).

Men i dag er det Féte de la Musique her, med musikkscener over hele byen. Så det er virkelig ikke tid til å syte! I dag er tid for å nyte! (Nei, poesi er virkelig ikke min sterke side.)

Kos deg du også, du som leser dette! :-)

I dag dro jeg til badeparken Wacken igjen. Jeg var der med Mari på onsdag og i går; bildet er fra onsdag. I dag var jeg der alene. Lars, Jan, Espen og Malin tok toget for å klatre, så jeg fikk låne sykkelen til Jan. Jeg ødela ventilen på Lars sin forleden. Både svømming og sykling er fint for føttene mine. Sånt sett er det perfekt å sykle til Wacken, svømme i bassenget og ligge i solen.

I parken leste jeg boken Doppler av Erlen Loe. Takk til Dag Ragnar som kjøpte den med til meg fra Norge da han besøkte meg i slutten av mai. Han leste den på veien hit men likte den ikke noe særlig. Jeg likte den veldig godt, og lo for meg selv flere ganger. Erlend Loe skriver godt synes jeg. Men boken kunne gjerne vært litt lengre; jeg brukte drøyt tre timer på å lese den, inkludert et og annet avkjølende bad.

Det er varmt ute. Deilig.

I dag fikk jeg vite hvor mye jeg får i erstatning for sykkelen som forsvant. Til skrekk og advarsel for alle som trodde sykkelens innkjøpspris hadde betydning for fastsettelse av erstatningsbeløp: uansett om du betalte 50 eller 50 000 kroner, erstatter Gouda Forsikring (som jeg har via ANSA) tapet med maksimalt 5 000 kroner - minus egenandel (500 kr i mitt tilfelle). Jeg skal med andre ord ha en rimelig god porsjon flaks for å finne en sykkel tilsvarende den jeg hadde uten å sprenge lommeboka. Festlig.

Føttene mine blir stadig mindre vonde og tilsvarende bedre å gå på. Samtidig som funksjonen kommer langsomt tilbake, kommer fargen langsomt til syne. For et par dager siden kunne jeg så vidt ane litt blått; nå trenger man ikke briller for å se fargene (Lars er mitt sannhetsvitne). Ettersom farge har erstattet smerte midt under føttene, ser jeg for meg noen alvorlig fargerike hæler etter hvert, for de gjør fortsatt vondt...

Jeg skylder forresten Lars en kjempestor takk: Det var nemlig han som lånte meg sykkel og ble med til legen og røntgenlaboratoriet på fredag. Han var også mannen bak kameraet da fargebildet til høyre ble tatt. :-)

Onsdag var siste kveld i Strasbourg for vår finske med-Erasmus-studine Satu. Det vil si fest. Satu markerte begivenheten på en (for oss norske) vidunderlig måte, og sammen med danske Marie inntok hun kjøkkenet og lagde tidenes tapasmiddag! Etter middag vimset vi videre til et studentkjøkken på Paul Appell, før vi suste ned til sentrum og utestedet Sarkofag.

På vei til byen tok jeg en aldri så liten snarvei over et to meter høyt gjerde. Det gikk kjempefint, bortsett fra en noe hard landing. Hjemturen ble i tøffeste laget, men med stødig hjelp fra Lars og Espen kom jeg vel i seng. Etterpå har jeg humpet saaakte rundt, og uten tegn til bedring kastet jeg meg over telefonen og fikk via Marianne ved den norske delegasjonen i Europarådet tak i en lege. Fra legen bar det videre til røntgen, og foten er heldigvis i orden - begge to. Heldigvis. For nå får jeg snart penger for sykkelen som forsvant, og da har jeg ikke lyst til å humpe rundt med gips. Så i tiden frem til pengene kommer har jeg alle tiders anledning til å jobbe med masteroppgaven. Mer om den senere...

Ciao!

Nei, Strasbourg er langt fra syndenes by. Men i går kveld så jeg filmen på kino her. Ikke den første filmen jeg ser her, men den første med oppgitt aldersgrense (12 år). Og så er Sin City en veldig annerledes film - den første jeg kan huske å ha sett som ikke avsluttes som én film. Den har heller ikke én historie, men flere uavhengige som streifer innom hverandre uten at de påvirker hverandre. Enkelte vil kanskje arrestere meg her, men dette er mitt inntrykk etter første syning; filmen er stort sett bra laget, og jeg kommer nok til å se den minst en gang til - om ikke før så i alle fall når jeg er tilbake i Norge (Arnljot gleder seg sikkert allerede!).

Hvis blod, gørr, stilisert fotografering i sort-hvitt og historiefortelling med voice-over er appellerende, kan jeg trygt anbefale Sin City!

I dag har jeg vært i Europapark - i følge ryktene Europas største fornøyelsespark, eller i alle fall parken med den største berg-og-dalbanen. Lars, Espen og Jan Walter hadde planlagt klatretur, og jeg hadde planlagt å jobbe med masteroppgaven. Men så fikk jeg muligheten til å bli med "den norske delegasjonen" (ved Europarådet) til Europapark, og slik ble det. Besøket i parken ble imidlertid ikke helt som ventet; jeg så for meg en relativt kostbar affære slik jeg er vant til fra andre fornøyelsesparker, men endte opp med utgifter på tilsammen 2,8 euro - prisen av en iskrem. Oppholdet ble nemlig sponset av parken, mens den norske delegasjonen sørget for lunsj. En usedvanlig god lunsj.

Men vi kom ikke primært for å nyte god mat, og etter rask mot-køen-kjøring for tur med vannsklia og rafting-kanalen bar det opp i den største berg-og-dalbanen: Silver Star. Om den faktisk er Europas største vet jeg ikke, men det spiller ingen rolle. Den gikk høyt, fort, og løftet meg ut av setet flere ganger. Herlig! Om jeg tar turen på nytt vet jeg ikke, men om noen er i området kan parken absolutt anbefales!

Oppdatering 1:
Jeg håper jeg får treffe venninna til Anniken igjen; hun søte jenta som smiler så fint på vei opp den store berg-og-dalbanen.

Oppdatering 2:
Mens jeg hadde det moro og føyk opp og ned i fornøyelsesparken, testet Espen spretten i reservehjulet som hang bak på bilen. Nå ligger det godt bevart inni bilen, og ingen ble skadet da det helt på egen gummi spratt rundt på motorveien.

Helt siden jeg kjøpte en flaske Brämhults bringebærjuice på jobb en høstdag for snart to år siden, har den nydelige smaken sittet brent fast i hukommelsen. Av og til har jeg fått sjansen til å nyte den igjen, men først i Strasbourg har bringebærene virkelig kommet skikkelig til live! Først og fremst gjennom en sjokolade laget av franske Poulain: Mørk og god, slik jeg alltid har likt sjokolade, med herlige biter av bringebær. Denne sjokoladen er for øvrig Jan Walters ubestridte favoritt, og han gjengeldte oppdagelsen med å introdusere meg for bakverket Chausson fylt med bringebær. Jeg starter dessuten dagene med müsli, melk, yoghurt og bringebær(syltetøy). Friske bringebær dukker stadig opp i desserter; spesielt minneverdige var kakene som Asle hadde med til parbeque'n for en ukes tid siden. Selv brukte jeg bringebær sammen med iskrem, hakket sjokolade og mynteblader i desserten til Malins "takk-for-maten"-middag onsdag. Og sist, men ikke minst: I går kjøpte jeg et ubeskrivelig godt stykke Mille-fuille (napoleonskake) med masse bringebær på toppen!

Leve bringebærene!!!

...blir jeg kjempeglad! Malin reiser hjem til Norge i dag. Som takk for at hun har sørget for mat i skrottene våre oftere og av høyere standard enn man normalt forventer av en gjest, lagde jeg takk-for-maten-middag til hennes ære i går: and med appelsinsaus. Og forrett og dessert (ingen middag uten dessert!!!). Pussig nok har vi ingen bilder av seansen, så dere (som leser webloggen) får ta mitt ord på at maten (og vinen som jeg rasket med meg fra øverste hylle i butikken) falt i smak! Selv var jeg veldig fornøyd med at Malin likte appelsinsausen; 1) fordi hun er kokke (og dermed kresen), og 2) fordi jeg brukte halvannen dag på å lage den. Den som fikk lyst på and nå, kan enten ta turen til Strasbourg eller invitere seg selv når jeg er tilbake i Oslo.