Asbjørn i Strasbourg

Tilbake i Strasbourg etter en overnatting i Paris, skriker den nye sykkelen "jeg vil ut!" der den henger i leiligheten mens sola skinner. Men her skal det jobbes, og jeg strukturerer og analyserer intervjuene fra Oslo for harde livet. Litt surt nå som sola virkelig trår til, men må man så må man. Etter hvert "må" jeg nok ut en tur også…

Lovlig sent (men bedre sent enn aldri), kom jeg til Oslo onsdag ettermiddag for å gjennomføre intervjuene til masteroppgaven, og så langt har de gått bra - jeg får intervju med de bedriftene jeg ønsker (6 norske søketjenester på internett).

Innimellom intervjuene har jeg sagt hei til en og annen venn, og svingte innom farmor i dag på min nye landeveissykkel som blir min returbillett fra Strasbourg. Jan Walter kommer til å rive seg i håret, sukke tungt og antakelig irritere seg en smule (han er forkjemper for brukt), men jeg får skilte med momsfradrag når sykkelen forlater Norge og god kundebehandling hos Sykkeldelisk (forhåpentligvis også senere). Planen, som nå er blitt mulig å gjennomføre, er å sykle nordover fra Strasbourg når oppgaven er levert. I utgangspunktet sikter jeg på København og båt derfra, men kroppen (og klokken) bestemmer nok endelig distanse.

Tirsdag formiddag tar jeg sykkelen med på flyet til Paris, og onsdag blir den med på toget til Strasbourg.

Jeg snakker perfekt fransk! Om ikke akkurat de ordene ble brukt, trodde jeg i alle fall ikke mine egne ører da komplimenten kom! Etter 4 uker på kurs og utallige oppslag i ordboken (som jeg har lånt av mamma) har mitt franske vokabular vokst til det mangedobbelte av hva det var, det vil si ingenting foruten "oui" og "non". Jeg sliter ut, bruker opp og misbruker de få ordene jeg kan, og alt jeg sier foregår akkurat nå. Verken i går eller i morgen, men nå. Presens!

Så jeg ble mildt sagt positivt overrasket da en franskmann fortalte meg (på engelsk, ironisk nok) at jeg snakker fransk uten aksent! Hundre ord i vokabularet og ingen aksent, slå den!

Forrige dagen ble jeg nesten slått i bakken. Flere ganger. Jeg er ikke en spesielt voldelig person. Allikevel gikk jeg nesten i bakken. Det som gjør saken spesielt flau, er at det slett ikke var noen spreke, hissige unge menn som stod bak. Ei heller flotte, unge kvinner, selv om de lett kan sette meg ut av spill. Neida, det var de gamle damene sin tur denne gangen.

I møtet med disse vandrende parfymeriene av noen såpefabrikker (eller var det omvendt?) ble nesen min satt på mang en alvorlig prøve. Spesielt under kveldens rolige vandring i sommerlige bygater, men kanskje aller mest under formiddagens treningsøkt i svømmebassenget. En ting er å miste pusten fordi munnen fylles av vann. Noe annet er å bli kvelt til tross for at tilgangen på luft skulle tilsi perfekt åndedrett.

Jeg er ikke alltid like flink til å leve opp til kravet selv, men heretter skal jeg gjøre mitt beste for at parfymen min primært kan nytes av dem jeg slipper nær nok. Jeg oppfordrer alle andre, og spesielt gamle damer, til å gjøre det samme!

Etter seks maaneder med BREDbaand i lufta, lever vi i en tid uten internett (hjemme). Og siden nettcaféer koster penger, til dels masse penger, utnytter jeg det ene gratisalternativet jeg vet om (naa som universitetet holder feriestengt): biblioteket for moderne- og samtidskunst. Her skriver jeg ogsaa paa oppgaven - antakelig til stor lettelse for veileder (og meg selv).

Vi (Jan og jeg) bor vidunderlig sentralt! Men, alt har sin pris... Vi KAN lage middag, og kjoekkenet er faktisk helt nytt. MEN den skal jo spises ogsaa, og da er det kjekt med bord og saant... Restaurantene gjoer gode penger om dagen. Men vi bor billig ogsaa, saa vi skal nok klare oss (ut september).

For oevrig: Frisoeren klipper fortsatt, jeg besoeker Oslo 17. til 23. august, og franske tastatur er litt kronglete aa skrive paa. Vi sees!